I 11 år har han vært blant oss. Han har vært en kjær venn, en lekekamerat for barna. En man kunne leke med, kose med, trøste seg med og prate med. I det siste har vi skjønt at alderen tynget, helsen skrantet. Det var bare allikevel så uendelig trist å våkne opp å se at han hadde sovnet stille inn på en plass i hagen hvor han pleide å døse i sola. Helt alene liksom....
Dagen idag har vært så stille og rar, tårer er felt som om en nær venn har gått bort. Ikke misforstå, det er stor forskjell på dette og å miste et menneske. Men når man mister noen man har kjær, gjør det vondt uansett om det er et dyr. Sorg er sorg!
Nå er han begravd i skogområdet her hvor han har levd hele sitt liv. Jeg prøver å trøste meg selv med at han levde et godt liv, med folk som hadde han kjær, men det har ikke hjulpet til nå.
Nå er det over. Jeg vil savne katten vår......
